I denne fossen lå den siste mølla i Osen. STEIN MØLLE ble bygd i 1929 og nedlagt i 1960. Det er funnet gamle kvernsteiner i fossen som kan tyde på at det har vært kvernbruk her tidligere.

Helleristningene er en del av vår førhistoriske bergkunst. Sammen med bergmalinger danner de noen av våre mest særpregede kulturminner. 

Helleristningene på Strand ble oppdaget i 1928 under vegarbeid. I 1929 ble området geologisk gransket. Ristningene består av 8 figurer. En stor, forholdsvis naturalistisk tenet grindhval dominerer feltet. I tillegg ses to små dyr og noen eiendommelige geometriske figurer.

Figurene er hugget inn i berget ved hjelp av enkle steinredskaper en gang i eldre steinalder, trolig for ca. 5000 år siden. Senere ble de dekket av rasmasser og strandgrus som ble skyllet opp fra sjøen. 

Røysa er et minne etter de første menneskene som slo seg ned på Strand og er et av de eldste historiske minnesmerkene i Osen. Liknende gravrøyser finnes flere steder på Strand. 

I grava ble det funnet et leirkar som sannsynligvis er fra bronsealderen (1800-500 f.Kr.)

Høsten 1831 grunnstøtte den russiske skonnerten Onega utenfor Skjærvøya. Den var lastet med trelast. Skuta brakk i to. Skipperen, kona og barnet deres befant seg på akterskipet sammen med en del av mannskapet. De fikk laget en flåte av trelasten og gikk over på den, og noen av dem berget seg i land på Indre Skjærvøy. De overnattet i ei berghule som siden har fått navnet Skipshallin. 

På Ramsøyaunet fantes merker etter samebuplass på to steder. Den ene av disse forsvant da det ble bygd et hus, mens den andre, i Bjynnsvikja, er synlig fremdeles.

Hestlia ligger på søraust-sida av Elgsjøelva, og dette blir i nordvest helling fra :fjellet Hesten. Plassen har tidligere vært bosettingssted.

Høybua ble bygd ca år 1900, og er den siste av sitt slag her i kommunen. Den var i bruk fram til 1950. Høybua ble restaurert i 1997, i et samarbeidsprosjekt mellom grunneier, kommunen og fylkeskommunen.

Tidligere bosettingssted. Det finnes mange historier om en av beboerne; Olvassjamten.

Austvatnet ligger 6-7 km, søraust for Kvernland. I dag er det bilvei 4-5 km innover. I gamle dager var det bare en dårlig sti som var opptråkka av folk og krøtter. Boplassen var Austvasslia som ligg vest for Austvatnet, nær elva som renner fra vatnet og nedover til Kvernlandsetervatnet.

Austvasslia ligger antagelig omlag 70 m lågere enn vatnet, og det er store flate myrer nedafor husa. På disse myrene er det myrgras, og antagelig vart det hausta for her lenge før folk bosatte seg i Austvasslia. 

Det var navnet Austvatnet eller Østvand som ble brukt til etternavn på folket som bodde her inne, sjøl om boplassen var Austvasslia. Her var det bosetting i perioden 1841 - 1949. 

Kirka i Osen ble innviet 4. juli 1878 og avløste ei mindre kirke som ble oppført i 1840 og som stod på omtrent samme sted som dagens bårehus. 

Kirka i Osen kan som kirker flest vise fram gammelt og kjært inventar. Til den gamle einerstolen i prestesakristiet kan knyttes en spesiell historie. Skipet som henger i kirka hadde også tilhold i den gamle kirka fra før 1840. Den gamle messehakelen fra 1722 kom restaurert tilbake til kirka i 1994. Det gamle messingfatet (til døpefonten) er brukt i tidligere kirker og er flere hundre år gammelt. 

I Nord-Vingsand bodde det i sin tid to familier. En dag i 1834 skulle datteren i den ene familien til Osen i et ærend. På vei heimover kom uværet over henne og hun søkte ly under en stein. Da faren kom for å hente henne, lå datteren død under steinen. Etter dette fikk steinen navnet Liksteinen. 

Vingsandgården nevnes for første gang skriftlig i skattemanntallet for 1520-21, men det er sannsynlig at gården har eksistert i flere hundre år før denne registreringa. For kurositetens skyld nevnes at Ingerd Ottesdotter Rømer (Fru Inger til Østråt) i sin tid hadde gårdparten som len under Reins kloster. Etter hvert tegner historien et klarere riss over Vingsandgårdens historie, og gården skifter stadig eiere og brukere. Vingsandgårdens historie er en lang historie om uår og slit og skifting av eiere og drivere. En periode under den store nordiske krig, lå gården til og med "øde".

Kollsegling og drukning hører også med til gårdens historie. På midten av 1800-tallet ble gården delt i to. Siden har det vært to driftsenheter. Flere husmenn og leilendinger på disse to Vingsandgårdene er navngitt i de ulike folketellinger som er foretatt.

Det var om lag 200 gjenstander som fulgte gården. I ettertid har samlingen blitt utvidet ved hjelp av Osen heimbygdslag og gaver fra privatpersoner. Samlingen består i dag av ca 2000 gjenstander. I naustene er det utstilling av båter. Spesielt er utstilling av listerbåten «Brødrene» som en av de få originale listerbåter bygget i 1892 av Gjert Aarvik i Brandsfjorden.

I 1991 ble Brattjer skole flyttet til Osen bygdatun. Skolestua var tidligere plassert i Brattjer krets. Skolen ble bygd i 1878.

I 2015 ble det oppført et nytt naust i tilknytning til bygdatunet. Naustet inneholder lagerlokale, kontorplass, arkiv og toalett.

I 2020 ble det bygget en scenearena for kulturunderholdning, både til konserter og teater.

Omvisning: Bygdetunet har ikke faste åpningstider. Ta kontakt med Fridtjof Aune, tlf 997 44 615, for å avtale besøk på museet!

Det er mulighet for utleie av lokaler på Osen Bygdatun. Ta kontakt med Eli Lothe, mob: 993 13 848.

Før i tida ble buskapen rekstert/drevet til setra på sommeren. Karfolk med hester fra gårdene var med å fraktet proviant og nødvendig utstyr opp til setra på våren og ned igjen på høsten. Hestene hadde kløv på ryggen, derav navnet kløvvei. 
Her fikk buskapen beite, og på det viset sparte en avlingene nede i bygda til vinterfor. 

Før i tida ble buskapen rekstert/drevet til setra på sommeren. Karfolk med hester fra gårdene var med og fraktet proviant og nødvendig utstyr opp til setra på våren og ned igjen på høsten. Hestene hadde kløv på ryggen, derav navnet kløvvei.
Her fikk buskapen beite, og på det viset sparte en avlingene nede i bygda til vinterfor.

I følge tradisjonsberetninger, så skal ei ung samejente kalt Magnhild på 10-11 år ha frosset ihjel under denne steinen. Jenta bodde sammen med sin familie inne i Finnbudalen i Steinsseteren.

Denne triste hendelsen skal ha skjedd på siste del av 1700-tallet.

Rødøy fyrstasjon ble opprettet i 1864, og nedlagt i 1917. Ved fyrbygningen var det et bratt og dypt stup. Her fant det sted en tragisk hendelse.

Her er det funnet rester av både mennesker og dyr. Funnene tidfestes tilbake til steinalder og eldre jernalder dvs. ca 2000 år f. Kr. 

Elgsjødalen går i sørvestlig retning fra fremre Elgsjøen. Vanlig uttale for Elgsjøen er Æsjyn. Det er kort vei fra Elgsjødalen til Finnvatnet, og derfra til Storskaret i Hopstaddalen er det vel 2 km. Grensa mellom kommunene Osen og Roan går i en spiss vinkel mot sørvest slik at Elgsjøen og Finnvatnet ligger på Osen sin side av grensa.

Det har vært beboere i Æsjyn i perioden 1849 - 1891.

Jettegryter dannes ved at rennende vatn og småstein borer og sliter seg ned i berget og danner et grytelignende rom. Dette er prosesser som har skjedd gjennom titusener av år og som fortsatt skjer. De fleste jettegrytene er forholdsvis små, men det er funnet gryteformasjoner som er inntil femti meter djupe.